Et isolasjonsbrudd, ofte brukt synonymt med «varmebrudd», er et grunnleggende begrep innen bygningsfysikk og termisk teknikk som henviser til den bevisste innføringen av et materiale med lav varmeledningsevne i en konstruksjon for å avbryte en ellers kontinuerlig bane med høy varmeledningsevne. Det er det strategiske «bruddet» i isolasjonslaget som forhindrer varmebroer. Begrepet kan beskrive både det konseptuelle designprinsippet og selve fysiske komponenten. I en bygningsmessig sammenheng er et isolasjonsbrudd avgjørende ved alle overganger der det primære isolasjonslaget avbrytes, for eksempel der en betongplate kobler til en yttervegg, rundt vindus- og dørkarm, og ved strukturelle gjennomføringer. Effekten av et isolasjonsbrudd bestemmes av varmeegenskapene til bruddmaterialet (dens k-verdi), dets geometri (bredde og dybde) og kontinuitet. For eksempel er isolasjonsbruddet i et metallvinduskarm den polyamidstroken som skiller den indre og ytre aluminiumsdelen. I en mer generell forstand kan enhver åpning eller svekkelse i isolasjonslaget, selv om den er utilsiktet, beskrives som et brudd i isolasjonen, noe som understreker viktigheten av kontinuitet for helhetlig ytelse. Målet med bevisst design av isolasjonsbrudd er å skape en kontinuerlig termisk barriere rundt bygningskappen, og dermed maksimere den effektive R-verdien for hele konstruksjonen. Dette prinsippet anvendes ikke bare i byggebransjen, men også i elektronikk (for eksempel varmebrudd i kjølefinner), industrielt design og apparatproduksjon for å styre varmestrøm, forbedre effektivitet, hindre kondens og sikre brukers trygghet og komfort. Å detaljere og utføre isolasjonsbrudd på riktig måte er en kritisk ferdighet for konstruktører og byggere som ønsker å oppnå høy ytelse, energieffektive og holdbare konstruksjoner.